Reisebrev 1 fra Mysore, India
Da har vi faktisk vært i India i en hel uke, og begynner å få litt oversikt over ting. Vet at det er flere mennesker som lurer på hvordan det ”er her”, så her er litt av MINE inntrykk så langt.Tusenvis av inntrykk, men har ikke tid til å skrive en hel bok! :)
Til å begynne med dreide det seg jo om praktiske detaljer og utfordringer, nesten 2 døgns reise, 3 fly og så taxi i noen timer, en (ny) mobil som forsvant, og ble avskrevet etter mye leting, men så fikk vi den tilbake likevel, stor søvnmangel, Indias pengekrise som har gjort det vanskelig å få tak i penger. Da jeg endelig fant en minibank som ville gi meg noe, tok jeg ut 10 ganger 2000 rupees (da ville den ikke mer, tror den var tom…), det syntes banken min var så mistenkelig at den sperret kortet mitt! Fant endelig ut hvilket hus vi skulle bo i, men da vi kom fram var det ingen folk der, og ingen ledig leilighet heller, etter mye fram og tilbake hørte vi rykter om at leiligheten vi skulle ha ikke var ledig før om 2 dager. Heldigvis hadde vi velvillig taxisjåfør, som kjørte oss rundt til diverse hoteller for å finne et ledig. Og om vi først skulle på hotell, så ville vi ha et med svømmebasseng! Det fikk vi, et ganske flott hotell, grei pris, og med pakke inkludert feiring av nyttårsaften med show og buffet. Okei! Hadde ikke tenkt spesielt mye på nyttår vi!
For en velsignelse å endelig være framme og ta en dusj! Og så var det en liten time igjen til bassenget stengte, så ungene måtte få seg et bad også. Så nydelig, virkelig velfortjent! Må innrømme at den lange reisen satt i kroppen en god stund etterpå… (Men altså: SUPRE unger å reise med, og de klaget aldri!).
Selv om vi hadde småduppet på ettermiddagen i taxien mellom Bangalore og Mysore var det ikke noe problem å slokne tidlig på kvelden. Vi hadde tross alt ikke sovet sist natt på flyplassen i New Delhi!
Opp tidlig neste morgen, flott hotellfrokost med voldsom oppvartning, så skulle vi skynde oss å få med registrering i shalaen. Registrering er egentlig om ettermiddagen, men de som stod forgjeves i køen dagen før hadde fått beskjed om at det også ville være mulig kl 8 neste morgen; bedre det enn i stor kø på ettermiddagen!
Så vi tok vår første rickshaw-tur dit, gjennom en vanvittig trafikk, masse folk og enda mer kaos, rot, bråk, tuting, dufter, mangfoldighet og fargerikdom, LOVE IT! Mikael (6) sitter bare og flirer og fryder seg hver gang vi kjører :) Men jeg funderte også på hvor mange trafikkulykker vi kommer til å se før vi kommer hjem igjen! (vi kjørte nesten på en mann som kastet seg ut i veien i går, men ennå ingen ulykker!)
På registreringen må man ha med bekreftelsesmailen, passbilde, kopi av passet og kopi av visumet, og så fylle ut enda et registreringsskjema. Og så cash eller kort da, heldigvis kunne jeg betale med kort, ville spare på de få kontantene jeg hadde. Så satt vi i kø inne i shalaen, utenfor kontoret til Sharath. Det var stort bare å være i shalaen, kjenne på energien og prøve å tolke den. Bliss! Svalt og rolig, godt gulv, bilder av velkjente mennesker, Pattabhi Jois, Amma, Sharath, Saraswathi, Krishnamacharya og så fra noen workshops.
Sharath ropte med ujevne mellomrom ”Two more!” og så gikk to nye inn på kontoret. Han spurte om det var første gangen, og så så de at jeg hadde barn, så jeg fikk selv velge tidspunkt å praktisere på. Om jeg ville ha ledet (=mandager og lørdag) kl 0430? Ehh, egentlig ikke? Okei, da ble det 0600. Og det hørtes fint ut. Uledet/mysore stil da (tirsdag til fredag)? Kanskje kl 0700? Så fikk jeg det. Men jeg fikk også vite at jeg som hadde ”baby” (baby og baby, fru Blom) kunne nesten komme når jeg ville, og så kan jeg bare gå foran i køen. Kjekt! Men ville jo innstille meg på kl 7 uansett da! Det vil si, da bør man være der senest halv sju! ”Shala time”.
Så måtte jeg også ha en ”rug” - siden vi svetter så mye bør man enten ha en sånn vevd matte til å legge oppå yogamatten eller en sånn mikrofibersak med antiskli under. Leste at shopen skulle være åpen fra halv fem om ettermiddagen, så da dro vi tilbake til hotellet og hang ved svømmebassenget en stund igjen. Det var ikke et veldig stort område, så vi flyttet oss rundt etter den lille solflekken som var, men det var uansett ubeskrivelig godt for frosne nordiske sjeler!
Tilbake til shalaen halv fem, sa dørvakten bare ”closed”. Hææ? Men jeg trenger en rug til mandag morgen! sa jeg. Han pekte på Sharmilas shop rett ved, og så gikk jeg dit i stedet, kjøpte en tradisjonell vevd matte og var fornøyd med det.
Tilbake på hotellet klarte jeg å ta meg sammen for å gjøre litt yoga, hadde ikke rukket å gjøre noe på LENGE, og kropp og sjel var jo helt utafor etter all reisingen. Jeg sa til ungene at ”jeg skal bare gjøre bittelitt”, tenkte å venne meg til rugen, men når jeg først var i gang var det jo så godt at jeg bare ville grine :) Så plutselig hadde jeg gjort hele yoga chikitsa likevel. Litt i sjokk over hvor stiv og støl og utafor jeg var, og albuen min var mer hoven enn på flere uker, men veldig, veldig fornøyd med det.
Da var det bare å skifte, og så gå ut til nyttårsfeiring! De hadde holdt på hele dagen ute med en voldsom rigging av scene, lydutstyr, masse bord, lekker pynting, og ikke minst lydprøver som fikk oss til å tenke på jordskjelv, men nå startet moroa. God mat og god drikke, masse underholdning på scenen.
Det var NESTEN bare indere der. Kjekt, men til slutt ble vi så trøtte at det bare var så vidt vi klarte å holde oss våkne til midnatt. Det ble fyrverkeri også, men vi så ikke mer enn akkurat det hotellet avfyrte (men så var det høye bygninger rundt oss også da). Rett i seng etterpå, nok er nok!
1. januar startet jo praksisen min, men siden det var søndag så var det fridag uansett, og vi hadde nok med å flytte. Sjekket ut av hotellet, men siden vi ikke hadde fått kontakt med noen folk og funnet ut om det virkelig VAR en ledig leilighet til oss, og om det var noen til å ta imot oss og gi oss nøkkel og info osv, så hang vi ved bassenget litt ekstra lenge mens vi håpet på å få svar fra et eller annet sted. Og det ordnet seg jo, måtte bare engasjere litt flere mennesker! Så rett etter en sen lunch tok vi taxi bortover, og etter en stund hadde vi fått nøkkel og greier. Det var neppe vasket i leiligheten, det var masse små døde maur på gulvet, minimalt med kjøkkenutstyr og bare en dobbeltseng, men Idunn (13) ville ligge på en liten divan, så hun lå med håndklær over seg første natta.
Men altså, ALT ordnet seg jo! Fikk hentet litt kjøkkenutstyr (det som var viktigst var jo en kjele til å varme vann til kaffen min i, og kanskje noe bestikk), fikk wifi-koder, folk hjalp oss med å bestille drikkevann levert på døra (og dagen etter fikk vi også dispenser som gjorde livet litt lettere), vi ble vist veien til nærmeste butikk, og de hadde jo et godt utvalg av sunn mat/superfood, så for meg ble det chiagrøt med div snadder til kvelds, og litt grønnkålchips :)
Leiligheten ligger bare 5-10 min gange fra shalaen, og dette strøket i Gokulam er ganske rolig og fredelig og fint! Noe helt annet enn den voldsomme trafikken og kjøret ellers. Etter hvert viste det seg at området er ganske preget av Ashtangis, det er mange leiligheter her, og kafeer og tilbud deretter. I leiligheten rett ved siden av oss bor ei som jeg kjenner fra teacher training sammen med to andre flotte Ashtangadamer, hun ene er til og med assistent i shalaen og veldig flink.
Så neste morgen startet vi endelig opp, med ledet klasse kl 0600, da gikk jeg sammen i mørket med to av dem. Vi dro hjemmefra allerede 0435, og satte oss i kø 0445, da var det en god del mennesker der allerede! Og mange flere ble det, jeg så ikke hvor langt køen gikk, men det var langt. Likevel så stille og fredelig, det var ennå mørkt, men ørlite opplyst noen steder, flere hadde med bøker, nesten ingen snakket, vi var vel delvis i en drømmeverden ennå :)
Så hørte vi at den ledede klassen som var før oss (0430) var ferdig, alle spratt opp, og så var det om å gjøre å finne seg en brukbar plass i shalaen. Tett i tett i tett i tett! Siden jeg stod relativt langt framme i køen fikk jeg en ok plass, men midt mellom to mannfolk, og han ene var stor, så det ble temmelig trangt. Syntes virkelig synd på de som måtte praktisere i garderoben, for de ville se lite eller ingenting av det som foregikk inne.
Etter at vi hadde rullet ut mattene våre kunne vi legge sakene våre i garderoben og evt gå på toalettet. Jeg var litt langt ute i dokøen, så Sharath hadde allerede begynt å snakke da jeg kom inn igjen. Han nevnte noe om at en matte med OM merke på og tre striper var forbudt. Jeg har jo bare en manduka matte, så jeg tenkte at det ikke hadde noe med meg å gjøre. Og vips så var vi i gang. Lufta var varm og fuktig og veldig tung allerede før vi begynte. Og nå var det veldig mange nye kropper som snart jobbet knallhardt, så verre skulle det bli!
Jeg var jo preget av stundens (og stedets) alvor, men kjente at det var så godt at det var noe kjent og kjært, praksisen min, posisjonene, føltes liksom trygt likevel! Jeg skulle jo bare gjøre det samme som hjemme?
Så allerede i utthita parivritta trikonasana, dvs ganske tidlig, kom Sharath bort til meg og sa at ”det der er forbudt”. Hæ??!! Gjør jeg noe veldig feil?? Har jeg misforstått noe totalt??? Full forvirring. Men neida, det var RUGen min som var forbudt! ”I just annonced it!” sa han, og jeg følte meg dum som ikke hadde skjønt det isted. Rullet beskjemmet bort rugen min, og fortsatte videre, joda, her skal man skli ekstra svett rundt ja!
Resten av timen gikk jo som den pleier, Sharath teller ganske fort i utgangspunktet, men liker godt å utfordre studentene ved å telle sakte i for eksempel navasana, utplutih, sirsasana osv. Og det gjorde han jo! Men det som var vanskeligst i utplutih var at jeg var så svett at jeg GLED sånn! Og Sharath pirket på noen andre langt borte, ”lift up”, ”why you are so lazy”, og alle vi andre løftet og løftet opp i det uendelige, til slutt måtte jeg ta en pause bare for å tørke av hendene mine. Så irritert for at jeg ikke hadde rug :)
Og det var jo så trangt, at det var ikke plass til å gjøre ordentlig bhujapidasana og supta konasana, i sistnevnte landet jeg med beina nesten samlet, presset inn mellom to mannfolk. Sånn sett er det mye bedre med mysore praksis, for da er som regel sidemannen i gang med en annen asana, så man kan breie seg litt innimellom!
Så var det plutselig over, tiden hadde gått kjempefort, og særlig ”take rest” var ekstremt kort, alt i alt tok seansen mindre enn 1 ½ time tror jeg.
Ut og henge litt etterpå, må ha kokosnøtt, det er et must! Og jeg var jo kjempesulten etter å ha brukt så mye energi også. Glad for at jeg hadde overlevd!
Men hva var det med den rugen min? Det vet jeg ennå ikke! Noen foreslo at man ikke skal tråkke på OM, men jeg ser fremdeles ikke noe OM merke på den, og de eneste tre stripene jeg ser er på MERKET, men okei. I søpla med den, den er for tung til å ha med hjem når den ikke kan brukes. Og det ville jo si at jeg måtte tilbake senere på ettermiddagen for å kjøpe et lovlig alternativ da (HVORFOR sa dørvakten at jeg skulle gå til naboen for å kjøpe rug??).
Hjem for å dusje, ungene sov søtt. Satte på vifta i taket for det var ganske tung luft da jeg kom. Så ropte Idunn opp etter en stund (hun satt nærmest vifta): DET RYKER! Og jaggu, det kom svart røyk utav bryterne der jeg skrudde på vifta! Hjelp! Branntilløp! Jeg fikk skrudd av vifta, men stod klar til å evakuere ungene likevel (det var ganske nært døra, eneste veien ut), men langsomt roet det seg. Det stinket, så vi måtte lufte.
Frokost før vi orket å finne ut hvem som kunne fikse det, vi fikk tips om Santosha, som viste seg å være knallbra, veldig koselig og ordentlig sunn og god mat. Det har siden blitt et stamsted for frokost! Her er det nypressede juicer av alle slag, med spirulina om du vil, lassi, smoothies, all slags kaffe og te, pannekaker med forskjellig fyll, toast med forskjellig pålegg, omeletter, fruktsalater, grøt, og hvis du har plass til litt mer: rødbet/banan/gulrotkake med ghee, eller rå energikuler. Prisnivået er helt ok også!
Og det sier litt om maten ellers rundt her også, dårlig med brus (heldigvis!) men masse juicer osv, jeg som stort sett unngår juice hjemme kjører på (trenger jo ikke de søteste bombene), har ikke sett snurten av kjøtt i dette området. Vi sitter gjerne på en madrass på gulvet og alt er veldig laidback.
Og mens vi er inne på hvordan det er: av respekt for tradisjonen her er det best at vi ikke viser skuldre og knær, og de fleste går rundt i ganske flagrende gevanter. Idunn fikk seg en deilig bukse en av første dagene, den kostet ca 29 kr.
Men da blir det jo ikke mye soling i hverdagen heller, da må man kanskje finne seg et bassengområde på et hotell! For Mysore er langt unna havet, det korteste alternativet er ca 20 mil unna, så en havfrøken får heller holde ut på land en stund.
Denne første praksisdagen gikk med til mer praktiske ting, kjøpte meg også mattehåndkle (gitt opp rug), og utpå kvelden kom det jammen en elektriker også, som konstaterte at han måtte bytte ut noe, og ville komme tilbake kl 11 neste dag (historien viste senere at klokka ble nærmere halv to før han dukket opp, så da gikk mye av den dagen også med).
Det er veldig, veldig mange hunder her, Idunn har lyst til å ta seg av alle sammen. Én ved shalaen har skadet foten så den klarer ikke å gå på den, vi kjenner i hjertet at vi har lyst til å finne ut om det er en veterinær rundt her? Og ”Mamma, kan vi ikke kjøpe kjøtt til hundene?”
Synes jeg ser for meg at det blir fest for en hel gjeng da ja.., men en søt brasiliansk dame som vi pratet med sa at hundene ikke vil ha kjøtt. Det er jo bare vegetarianere rundt her som gir dem mat, det var bedre å gi dem paneer (ost) mente hun! Vegetarhunder? Foreløpig har vi nøyd oss med å gi frukt til kuer :) Ganske mange av dem også.
Tirsdag 3. januar var det tid for første Mysore praksis i Mysore. Jeg hadde praksistid kl 0700, men man må møte en halvtime før. Jeg gikk alene med nykjøpt pepperspray klar, men følte meg 100% trygg hele veien! Det er som sagt et veldig rolig strøk, og det var også noen andre yogasjeler ute, så vidt begynt å lysne av morgen. Jeg var litt spent på om jeg ville våge å seile forbi køen og rett inn (”baby”), men ble overrasket over at det faktisk ikke var kø akkurat da, og det var en ledig spot til meg. Jeg fikk plass fremst på podiet rett ved stolen til Sharath; første tanken min var at det var altfor synlig, men sekundet etter husket jeg at alle er veldig opptatt med sin egen praksis og knapt legger merke til andre. Og så gikk det opp for meg hvor utrolig heldig jeg var, for der var det faktisk bittelitt armslag, og det var ikke langt unna et vindu som stod på gløtt!
For det var som å gå inn i en badstue! Ikke fordi det var varmt i luften, som i India, ute var det jo deilig morgenkjølig, men fordi det var så mange mennesker som produserte en vanvittig energi! Jeg var egentlig litt smånervøs, ”now it’s happening”, men det var bare å sette i gang med det kjente og kjære igjen. Jeg var også spent på om noen kom til å pirke på noe, eller verre, stoppe meg, for det kan jo fort skje? Sharath har mange hjelpere, og de går rundt hele tiden, jeg følte meg beglodd stadig vekk, men ingenting skjedde. Ikke en liten justering engang!
Det er mange nivåer å legge seg på, for en lærer, i mysore klaser. Noen er veldig aktive hele tiden, er ”med deg”, og det er på en måte fint, man føler seg ”sett” og at man ”får noe”. Mange lærere er fysiske, noen nesten brutale, noen ganske forsiktige, noen gir deg kanskje bare en liten berøring som et hint om hvordan man kan skjerpe seg, og andre lærere rører ikke studentene overhodet. Noen lærere går til og med ut av rommet og tar seg gode pauser mens studentene holder på! Jeg prøver å observere og se fordeler og ulemper med alle varianter. Personlig synes jeg at det er fint og viktig at studentene får tid og fred og ro til å gå inn i sin seg selv, så jeg vil ikke mase på dem bare for å ”gjøre noe”! Men det er også deilig å få litt hjelp inn i en del stillinger, så jeg famler evig med å finne en balanse.
Så langt som jeg har sett nå, så er det ikke mye assistentene gjør her. Det har kanskje litt med nivået å gjøre også? Men det de gjør MEST av er å assistere i backbends, dvs dropbacks. Og det er jo noe jeg trenger, for der er min nemesis, og det er der jeg trenger å bryte gjennom, og det er der jeg mangler hjelp til vanlig. Så jeg er på riktig plass!
Men jeg har mye motstand og frykt, er ikke naturlig myk den veien, har hatt en del trøbbel med ryggen, og er redd for å bli ”invalid” igjen. Akkurat nå er det ikke så ille, og jeg vil helst holde det der, men jeg har jo ikke kommet hit for å være feig i komfortsonen hele tiden heller!
Så etter mine tre urdhva dhanurasana var jeg klar for dropbacks. Akkurat da hadde Sharath satt seg ned på stolen 20 cm foran nesa mi, så det var helt naturlig at han hjalp meg. Jeg stilt meg foran på matta, klar, og han var på pletten. Han gjorde det ”omvendt” av hva jeg oftest er vant til, først tre ganger halvveis ned. Så dropback helt ned. Jeg følte meg stiv og håpløs, og da jeg skulle opp igjen var jeg ikke helt klar, jeg visste ikke helt når det skulle skje, så plutselig dro han meg opp igjen, og jeg ble helt overrumplet. Okei, sa han med et smil i stemmen, og signaliserte at jeg skulle sette meg med for paschimattanasana. Dvs det ble med den ene gangen. Huff og huff, får jeg ikke gjøre flere, mente han?
Jaja, jeg var ellers ganske fornøyd med praksisen, så det var bare godt å ta med seg matta si ut i garderoben og gjøre avsluttende der. På vei ut var det lang kø av folk som var klar for sin praksis. Overlevd igjen!
Siden har jeg hatt tre lignende mysore praksiser, og i dag havnet jeg til og med langt inne i rommet, langt fra alle vinduer, og tett i tett som vanlig. Men nå har jeg kanskje blitt litt mer vant til det, for følte ikke at jeg var like nær ved å svime av som før :)
Disse tre neste dagene er det Chandana (som bor i leiligheten ved siden av) som har assistert meg i dropbacks, og der har det vært helt som vanlig, tre helt ned, tre halvveis, og så en siste ned, der jeg prøver desperat å gå litt lenger inn. Hun har en litt spesiell måte å holde på, nesten bare en finger på hoften på hver side, så jeg føler at jeg kan, og må, ta mer ansvar selv, og det er veldig fint, håper at kroppen min kan lære noe av det etter hvert også :)
Og det jeg gjør i praksisen er jo bare det samme som hjemme, men her blir jeg ganske tømt for energi for en stund, og er litt sår i kroppen hele tiden! Men det er deilig også, å føle at man virkelig jobber, og det blir spennende å se hvordan det utvikler seg de neste ukene. Klarer fremdeles å ha NULL forventninger, men håper inderlig at ikke rygg eller albuer klikker totalt. Ryggen min liker ikke den harde sengen her, men foreløpig holder jeg ut :)
Men kanskje litt mer om praksisen? Her nede gjør ALLE primary første uka når de kommer, UANSETT hva slags nivå de er på. Og stort sett så gjør alle bare primary hele første gangen de er her, så jeg er innstilt på å gjenta det samme dag etter dag hele måneden. Tør ikke å håpe på å våge egne dropbacks før jeg kommer hjem, men prøver å ikke la den tanken begrense og låse meg heller! ”Body not stiff, mind is stiff” er høyst sant!
Men det er jo folk som har vært her en måned eller to allerede også da! Jeg har ærlig talt sett lite på andre folk i shalaen, synes jeg er ganske flink med drishti, men litt kan jeg ikke unngå å få med meg. Og jeg ser jo yogafolk overalt ellers! Det er folk fra ALLE kanter av verden her, mange unge, men slettes ikke bare. Flere har med barn også. Ganske mange asiater. Flest kvinner, men ganske mange menn likevel!
David Robson pleier å praktisere samtidig som meg, og ellers er Ty Landrum, Taylor Hunt og Tim Feldmann å se innimellom. Laruga Glaser bor i etasjen over oss, mens Kino MacGregor har vi ikke sett ennå. Hun begynner visst praksis før 4 om morgenen, så det kan jo tenkes at hun sover litt når vi er våken også da!
Det er obligatorisk med chanting-klasser hver mandag, onsdag og fredag 12 – 1230, men det er nok ikke alle som stiller opp hver gang. Jeg synes det er ganske koselig, det vekker fine minner fra teacher trainingen, og jeg er veldig glad for at vi hadde såpass mye av det med Alexander Medin hjemme i Norge. Og apropos teacher training, så bor også Vigneshwar Bhat her i huset, han var tilstede ved første uken vår på Puro Yoga i 2015, og lærte oss mye om sanskrit og chanting, veldig hyggelig å møte ham igjen, og søndag skal vi til og med delta i en seremoni med ham!
Ganske mange deltar i andre klasser her også, jeg kunne godt tenke meg å være med på sanskrit kurs som går mye på Yoga Sutras og Hatha Yoga Pradipika, men har valgt å prioritere tid med ungene på dagen foreløpig. Det er også haugevis med andre kurs å være med på, aktiviteter for barn osv. Får sjekke det ut litt etter hvert.
Men vi kan jo ikke bare henge rundt hele dagen heller, så i går hadde vi endelig funnet det beste stedet å dra for å bade igjen. Må jo ha litt sol på kroppen når vi er her! Det beste tipset for tida er å dra til et hotellområde som heter Silent Shores, og der var vi i flere timer i går, og det var helt nydelig! Deilig basseng, gode solsenger, pool towels, mulighet for å kjøpe mat og drikke. Vi koste oss alle sammen. Dit skal vi tilbake flere ganger.
I dag har vi også besøkt en sjokoladefabrikk, det var en mer privat avtale, veldig fascinerende og imponerende, det var ikke noe tullesjokolade! Alt var håndlaget i liten skala! En kakaobønne er ikke bare en kakaobønne, men den går gjennom viktige prosesser, det er en hel vitenskap og en kunst å få alt rett. Jeg visste ikke fra før at kakaobønnen skulle fermenteres for at alt skal bli helt rett! Så bruker de bare kokosblomstsukker (palmesukker) til søtning, det har jeg ikke våget å dra så langt i min egen rå sjokolade hjemme, men nå har jeg fått ny inspirasjon! Flere spennende smakstilsetninger hadde de også, som røkt salt (og mandler) i én, og gondhoraj i to andre kombinasjoner. Vi fikk selvsagt smake masse, og ble nødt til å handle masse også (drevet av egen lyst, og ikke press, selvfølgelig!)
Så er vi egentlig tidlig inne om kvelden, legger oss tidlig, og det er veldig uvant for meg. Men jeg merker at jeg har generelt mye mindre smerter i kroppen nå som kulda har sluppet taket, så de holder meg ikke så mye våken om natta i hvert fall! I morgen skal jeg opp 4 igjen, så da blir jeg vel å våkne en del ganger og være redd for at jeg har forsovet meg :)
Sånn tenker jeg etter én uke, kanskje ser jeg helt annerledes på noe om en stund!