På stumpane laus

Noen ganger går det på stumpane laus underveis i livets seilas. Vi kjenner det røyner på, men biter tenna sammen og holder ut, står ‘an av. Det er slik vi er laget vi menneskene. På mirakuløst er vi sammensatt slik at når «the going gets tough, the tough get going».

Det fantastiske maskineriet vi består i evner å fange opp faresignaler lenge før vårt bevisste jeg (om i det hele tatt). Sanseapparatet er full on hele tiden, tar inn omgivelsene, vurderer og klassifiserer. Tommel opp eller tommel ned. Så, i takt med oppfattet trusselnivå, rigges kropp og sinn til en av tre; flukt, frys, eller kamp på liv og død.

Muskulaturen i og rundt ribbekassen som omgir livsviktige organer som hjerte og lunger, strammer seg, blir hard og stiv. Du får på rustning. Blod går fra de indre organer og ut til de store muskelgruppene. Du får superkrefter. Adrenalinen pumpes ut i blodet og du kjenner knapt smerter. Du er usårbar.

Tipp Topp funksjonalitet ved umiddelbar fysisk fare; angripende Isbjørner eller Sabeltann tigre. Ikke så nyttig når du over tid står i utfordringer på jobb, gjennomgår livskriser eller sliter med ett evinnelig tankekjør.

Haken er nemlig at alt koster, og superkraften bruker energien du ellers ville brukt til å beskytte deg mot sykdommer, til å hele skader og betennelser, til å fordøye maten din skikkelig. Kurtisering og fruktbarhet kommer også helt ned på prioriteringslisten, så Bye Bye Love og bleieskift. Å gå med rustning 24/7 blir fort ukomfortabelt, pusten blir dårlig og ryggen vond. Superhelter sover heller ikke særlig godt.

«Kroppen er et finstilt maskineri, men når alt går på "overdrive" i lengre tid, ja da synes det på oss.»

Og ikkje nok med det Når det går i hundre både i haudet og i skrotten er det ikke rart at det røyner på. Høye skuldre, låk i ryggen, svarte ringer under øynene, ugrei mage, og kort lunte blir normalen. Kroppen er ett finstilt og ro- bust maskineri, men når alt går på "overdrive" i lengre tid, ja da synes det på oss. Både på utsiden og inni.

Elizabeth Blackburn er en nysgjerrig dame som etter mange års forskning og fundering fant ut at stress er som en lekkasje i livets timeglass. Den nobelprisvinnende genforskeren fant ut at tel- omerene – forsterkende endestykker på kromosomene i DNA’et vårt (tenk skolisser) – forkortes gradvis gjennom livet, helt til det går, ja; på stompane laus – og da er det schluss, aus, fertig – end of story – finito finale.

De dårlige nyhetene Stress og kav er Bad Business for telomerer og evig ungdom. Kort sagt; Du blir gammel før tiden. Kronisk stress forsyner seg grådig av telomerene, og akselererer prosessen markant Dess kortere telomerer dess dårligere kvalitet på cellene, som sliter mer og mer med å gjøre jobben sin skikkelig. Frisk og Rask viker for Syk og Svak. Aldersrelaterte plager og sykdom kommer tidligere i livet, og det blir utfordrende å nyte livets otium.

De gode nyhetene Det er håp! EB’s råd har du hørt før: Stress ned og du vil få et godt liv og leve lenge i landet. Ta vare på deg selv. Ikke prøv så hardt. Finn flokken din, felleskapet. Sørg for god søvn. Ha et sunt og variert kosthold. Lag maten fra bunnen. Beveg deg!

Lett å si Men; det er ikke bare å svinge tryllestaven og svisj er livet bare hengekøye og tær i sanden. Noe både kan du og bør du endre på. Andre forhold er uforanderlige over tid. Som det å ha et kronisk sykt barn, som det å ta vare på demente foreldre. EB studerte telomerene til disse hverdagheltene og fant dem sørgelig og prematurt forkortet. Men mirakuløst nok var det noen resultat som stakk seg ut. Noen som virket uanfektet.

"Always Look at the Bright side of Life" Det er innstillingen det kommer an på. Evnen til å akseptere situasjonen, ta problemene som utfordringer, kultivere takknemlighet for det gode oppi alt. Det var det som gjorde forskjellen. Noen av oss har fått denne evnen i Gudegave. De fleste av oss må lære – og øve på det å stå stødig i livets kamp. Blackburn selv øver på dette ved å meditere. I sin forskning avdekket hun nemlig at du gjennom meditativ aktivitet ikke bare kan bremse, men endog reversere mye av skaden det fortærende stresset har forårsaket. Heldigvis…

Stille vitne I yoga og meditasjonspraksis øver vi på det å kjenne etter – ikke fordekke, men å legge merke til det som er, akkurat slik det er. Med åpent hjerte og åpent sinn øver vi på å imøtekomme det vanskelige og utfordrende med omsorg og aksept. Som et stille vitne til hendelser og følelser oppstår det etter hvert et rom i oss. Et rom der krise- maksimering gradvis viker plass for mer og mer solskinn og refleksjon. Et indre fristed der vi kan finne trøst og styrke til ta imot livets smerte, utfordringer og viderverdigheter med et positivt fortegn. Et rom der vi kan akseptere at slik er det bare – akkurat nå, og at alt går over, uansett. Et rom der alt blir litt klarere, og der også det fine i livet trer tydelig frem. Tross alt, det er alltid; alltid noe å være takknemlig for.

* Denne artikkelen ble utgitt i Bymagasinet høsten 2018, og er postet på nytt i forbindelse med høst-semesteret 2019. Ønsker du å komme i gang med yoga for å redusere stress eller lære teknikker for å møte hverdagen med mer ro og tilstedeværelse?

Vi har et stort og variert utvalg av klasser på timeplanen som kan passe for deg og dine behov. Akkurat nå kan du kjøpe medlemskap til halv pris (første måneden), eller semesterkort med 15 klipp. Disse tilbudene gjelder kun ut august! Les mer her.