Reisebrev 2 fra Mysore, India - Taktskifte og en lærepenge

January 12, 2017

Publisert av

Da er vi godt inne i andre uken, med noen forandringer. Første uka man er i Mysore gjør man jo bare Primary, uansett hvilket nivå man er på. De fleste har reist for å komme hit, og det tar litt tid å falle på plass et nytt sted, så kropp og sjel har egentlig nok med det!
Og lørdager gjør alle bare ledet Primary, alltid!

 

Så i forrige uke var det lite kø før Mysore-praksisen når jeg kom litt før halv sju. Deilig. Men nå i denne uka sitter det en hel gjeng i gangen og venter! For nå tar jo praksisen lenger tid for de fleste! Det er ganske mange som gjør Intermediate, og sikkert videre også, og om man ikke mestrer hele andre serien så må man jo først gjøre hele første og SÅ det man har ”fått” i andre. 

 

Dette er jo min første tur til Mysore, og da skal jeg bare gjøre Primary uansett. Så min praksis tar like lang tid som i forrige uke. Men her blir jeg så fokusert at jeg bruker helt klart kortere tid enn hjemme!

 

Jeg må innrømme at jeg ikke er SÅ glad i ledet time her. Det er fint å bli påminnet om detaljene i pust og telling og være i samme rytme som alle rundt meg, føler at vi ”samler oss” mer. Men for meg så blir det altfor kjapt. Jeg rekker kanskje bare tre gode pust før vi haster videre til neste posisjon. Og så føles det mye tettere, fordi alle gjør det samme, så når den ene gjør noe som krever litt ekstra plass, så trenger alle de andre det også! Jeg føler rett og slett at jeg ikke klarer å prestere mitt beste!

 

Det er jo også noe med andre uken; jeg slapper av litt mer, er ikke spesielt spent før en praksis, kanskje slapper jeg av FOR mye? Jeg tar meg selv noen ganger i å la tankene vandre litt for mye. Og så observerer jeg og analyserer mer hva Sharath og assistentene sier og gjør, men jeg skal jo ha fokus på min egen praksis! Så jeg må skjerpe meg innimellom :)

 

Så har jeg fått en liten vekker! Tirsdag, det vil si første Mysore-praksisen i andre uka, opplevde jeg noe nytt, et lite sjokk :) Da jeg kom til dropbacks (på godt norsk: å gå ned i bro fra stående, nettopp der jeg trenger å jobbe mest), var det ei ny som skulle assistere meg, tror hun heter Usha. Hun har vært i shalaen hele tiden, men det har bare ikke falt seg sånn at det var hun som skulle hjelpe meg akkurat da. Helt greit det, vi gjorde først en vanlig dropback, og jeg følte meg – som alltid – stiv og ”håpløs”, men jeg trodde jo at jeg prøvde så godt jeg kunne da.

 

Hun sa at jeg måtte huske å puste, og det var jo en relevant påminning! Det er jo ikke bare bare, når man jobber der man har størst motstand! Så skulle jeg gå ned for andre gang. Merket at hun ikke holdt meg i begynnelsen, men tok det for gitt at hun ”snart” skulle ta tak i meg, og vips så smalt jeg i gulvet så det sang! Smash in the head! Hun hadde ikke tatt tak i meg! Og enda verre: JEG HADDE IKKE TATT ANSVAR SELV!

 

Hvis jeg hadde visst om det på forhånd ville jeg jo ha PRØVD å lande selv! Men da gikk det virkelig opp for meg hvor mye jeg har ”lent meg på” læreren, jeg har tatt for gitt at h*n skulle ta meg trygt opp og ned. Hvordan kan jeg komme videre DA?

 

Så det var akkurat hva jeg trengte! Heldigvis ble jeg ikke skadet, kjente at det smalt litt i tennene, men de holdt ;) Folk rundt kikket litt ;)

 

Opp på hesten igjen, to nye dropbacks. Usha var jo så lei seg, hun trodde at jeg kunne gjøre det selv (smigrende at hun trodde dét?!), men nå visste jeg at hun ville passe på meg, så det gikk fint. 

Kjente at jeg faktisk var litt OPPRØMT over at jeg endelig hadde tatt dette til meg. Intellektuelt sett hadde jeg vel visst at jeg ikke tok nok ansvar, men manglet likevel det tuppet i r… til å gjøre noe med det!

 

Så neste dag, onsdag, var jeg spent på om den nye innstillingen min ville vare! Praksisen ellers var helt okei, svett og varm, men på én måte blir resten av serien ”plankekjøring” (selv om ingenting er perfekt, det er alltid en del å jobbe med, for eksempel bhujapidasana og å hoppe tilbake). Vips så var jeg ved dagens store prøve igjen. Hvem ville komme og assistere meg i dag, montro?

 

Just what I needed: Sharath kom plutselig opp bakfra. Å nei?! Som om ikke prestasjonsangsten var stor nok fra før? Og verre skulle det bli?

 

Jeg var litt usikker på om han ville at jeg skulle gå halvveis ned først, som første dagen jeg var der, men nei, helt ned. Okei. Så viste han ingen tegn til å ville hjelpe meg, så jeg sa at jeg ikke kan gjøre det alene. ”I smashed my head yesterday!” sa jeg. Jeg vet ikke om han hadde sett det da? For han sa: ”You need to initiate the experience!”

 

Så sant så sant! Men jeg hadde jo ikke tenkt å dra det SÅ langt akkurat i dag da… Dypt pust. Og et til. ”Help me” sa jeg tynt til Sharath, og så gikk jeg i gang. Det FØLTES annerledes enn tidligere i hvert fall, tenkte at jeg var alene og måtte passe på alt selv! Men heldigvis touchet han meg så vidt rett før jeg var nede, så det gikk HELT fint altså, men for første gang følte jeg at jeg var på vei et sted! Hurra!

 

Og så det samme to ganger til. Jeg gjorde NESTEN alt selv. På vei opp er det litt vanskeligere, men det er ikke så skummelt å jobbe med. Så tre ganger halvveis, der støttet han meg ”mye” (skal antakelig fokusere litt annerledes?), og så siste gang ned, ble stående litt, ”walk in!” som vanlig, og så opp og ferdig. Ryggen min er jo helt på grensen av hva den tåler etter en sånn runde, men nå var jeg så fornøyd at jeg nesten ikke orket å være forsiktig i paschimattanasana etterpå engang.

 

For det er noe jeg setter ubeskrivelig stor pris på her, så langt: foreløpig har verken ryggen eller albuene klikket totalt. Bare masse smågruff. Så det er heldigvis ikke mye å gjemme seg bak, her får man møte sine demoner ansikt til ansikt, og prøve å bli godvenner med dem :)

 

Jeg vet ikke om jeg vil nå målet om å gjøre helt egne dropbacks her. Men for første gang virker det ikke helt umulig i hvert fall.

 

 

Det foregår ikke noen fotografering i shalaen, så her får David representere dropbacks. Han praktiserer hver dag samtidig som meg.

 

Så har det skjedd en annen fin yoga-ting! Vi har jo møtt mange mennesker her nede, og flere har spurt Idunn på 13 om hun også praktiserer her. "Hæ, nei?" sa vi først (går det an da?? Det hadde vi ikke tenkt på). Joda, Saraswathi tar jo noen unge, og også nybegynnere. Men det er vel ikke plass hos Saraswathi på så kort varsel vel?? lurte jeg på. Tja, går vel an å høre? De er veldig positivt innstilte til barn her, barn får ”alt de vil”?! :)

 

Idunn har ikke brydd seg om yoga før, det var bare noe teit noe som mamma holdt på med. Og ikke har hun hatt tid til det hjemme i hvert fall, opptatt med mange andre aktiviteter! Men her virket det bare mer og mer interessant, så da var det bare å smi mens jernet var varmt, sjekke om hun kunne få praktisere!

 

Det var visst ikke ledig med Saraswathi, men Sharmila tar imot unge nybegynnere! For de som ikke har hele slektstreet klart: Sri K. Pattabhi Jois var jo den store Ashtangaguruen, og det var selvsagt i gode gamle dager mens han levde at man skulle reist hit. Også før det ble for mange folk og for stort press, som det egentlig er nå. Men han døde i 2009, 93 år gammel, og siden da er det barnebarnet Sharath Jois som er "lineage holder".

 

Pattabhi Jois fikk to barn, Manju som etter hvert flyttet til USA, og Saraswathi, som er over 60 år og står på for fullt med undervisning hovedsakelig her i Mysore. Saraswathi fikk også to barn, det er da Sharath, og så søsteren Sharmila. Hun har som de andre også vokst opp i en shala, og alle har lang og god og tung erfaring med Ashtanga. Alle har et godt ord på seg! :)

 

Så da skulle pia mi få lov til å lære Ashtanga med søsteren til Sharath! Jammen ikke verst! Og det er det jeg har prøvd å formidle til mange flere av dere: DU KAN OGSÅ! Hvis du virkelig drømmer om å ta noen store steg, GJØR DET!

 

Idunn har nå hatt to økter med Sharmila, og det er veldig interessant og kjekt å høre hvordan man lærer en nybegynner Ashtanga i Mysore stil! Det er ikke så ofte vi gjør i Norge tror jeg? Det betyr jo at første økten ikke er så lang, man begynner å øve på noe, men ikke mer enn man kan klare å huske til neste gang.

 

 

Så det hun gjorde første gangen var å synge åpningsmantraet (det kjenner hun fra før, men her synger de med ganske monotont stemmeleie), så øvde de på solhilsen A, den gjorde de mange ganger, og så var det avsluttende, det vil si to ”lotusblomster”, yoga mudra og padmasana. Idunn klarte å sitte i lotus, og til og med ta tak i ene tåen, men da hun skulle bøye seg framover ble hun ganske svimmel. Hun ville ikke høre på moren som sa hun skulle drikke litt før hun dro til morgenpraksis :) Så sang de avslutningsmantra (som hun ikke kjente like godt til), og så var det ”rest”. Fin liten økt det! Hardere enn hun trodde, men ikke verre enn at det gikk greit å være på’n igjen neste morgen.

 

Andre dagen var det samme mantra, så gjorde de hele 18 solhilsen A (8 med Sharmila og 10 alene), så begynte de på solhilsen B (2 med Sharmila og 1 alene). Denne gangen gjorde de hele 4 ”lotusblomster”, ikke bare de tre som er vanlig, men også den varianten der man tar hodet bak, den har jeg bare så vidt hørt om selv før.

 

Også artig at Idunn da har obligatorisk chanting samtidig med meg tre ganger i uka, så hun er med på å synge. Det varer bare rundt en halvtime, til nå har vi sunget det samme hver gang, så vi begynner å kunne det litt. Og vi synger ikke bare lange vers, men vi synger også navnene på alle posisjonene i Primary series (noe å innføre på YamYoga?) og vi synger alle tallene fra 1 til 30 på sanskrit (kankje det også?). Ungene kan allerede å telle et stykke :)

 

 

I morgen torsdag er det fullmåne og "rest day" for alle. Det passer egentlig veldig bra, for nå har vi spist så veldig mye til lunsj! Vi var en hel gjeng som tok bussen ned til sentrum, og manøvrerte oss til et spisested der. Det var stort sett indere som spiste der, ganske fullt, men vi fikk bord i et bakrom med air condition, det var ikke feil i dag! Det var visst ikke et unntak da vi spiste på blader istedenfor fat og med fingrene istedenfor bestikk da vi var på en vakker og tradisjonell seremoni på søndag, for her var det like vanlig. Og vi fikk veldig mange retter servert, delvis i små skåler, og delvis øst direkte opp på bladene, og så kom de og lesset masse ris på i tillegg. Det var også mye tilbehør som chutney, pickles og gunpowder og mer chili. Veldig godt, men ennå litt uvant å ”rote sammen” maten :)

 

 

 

På bildet over ser du maten jeg fikk, MYE mer kom etter hvert!

 

Etter maten gikk vi alle (eller nesten alle) en liten tur innom markedet igjen, denne gangen en enda mer øredøvende kakafoni av ropende folk, et utrolig flott anrettet grønnsakmarked, og enda vakrere blomster!

 

 

 

 

Ellers henger vi litt rundt på kafeer, sosialiserer, er mer og bader, ungene gjør lekser, jeg får lest, noe jeg sjelden har tid til hjemme, drar litt rundt og ser, legger oss sjokkerende tidlig. Ungene har startet med hundeforing, vi kjøper mat på butikken, men i dag hadde de ikke hundefor der :)

 

 

Denne valpen lå under en rickshaw og føreren ville bare kjøre over den, et engelsk par protesterte, og fikk den i armene, nå lurer de på om de har råd til den omstendelige prosessen med å ta den med hjem :)

Please reload

Publiserte innlegg