En drøm skal gå i oppfyllelse

December 26, 2016

Publisert av

Det er nå nesten 9 år siden jeg var på min første Ashtanga time, men det gikk egentlig LANG tid før jeg skjønte ”greia” med å bygge opp praksisen sin gradvis, om serier, om Mysore stil og hvordan det kan være å leve som en Ashtangi, om man virkelig legger hjertet sitt i det!


Mysore er en by i Sør-India, og det var her Sri K. Pattabhi Jois (”Guruji”) underviste yoga i flere tiår, han raffinerte Asthanga Yoga systemet, og med tiden spredte den seg over hele verden, med Mysore som et senter, nesten som et ”Mekka”. ”Alle” seriøse Ashtangis bare ”må” reise til Mysore minst en gang, både for å oppleve energien og for å praktisere og lære. Les mer om Guruji her.

 

Guruji døde i 2009, 93 år gammel, og siden da er det dattersønnen Sharath Jois som er ”lineage holder”. Det er flere søkere enn noensinne fra verden over som vil dra til Mysore for å praktisere med ham, eller alternativt med moren Saraswathi.


Den opprinnelige måten å lære Ashtanga Yoga på, er at man blir gitt en posisjon, og så øver man på den, til man mestrer den sånn noenlunde. Da blir man gitt neste posisjon, og så går man ikke videre før man har sånn noenlunde kontroll på den også. Altså en høyst individuell læring og progresjon, og det er dette som kalles Mysore stil.

Det betyr at man da på sin første Ashtanga Yoga time kanskje bare lærer solhilsen A, og øver på den igjen og igjen, kanskje holder på bare i 20 minutter. Neste dag fortsetter man med det, og om det går bra bygger man etter hvert på med solhilsen B og begynner på stående posisjoner. Ideelt sett så praktiserer man Ashtanga 6 dager i uka, unntatt månedager.

 

I vår hektiske vestlige verden er det ikke like lett å få til, det er kanskje stor pågang av mange som vil lære, og ikke ressurser til hver enkelt, og det er vel også vanskelig å sette av nok tid til å øve nesten hver dag. Mange har hektiske liv, og dessuten overøses vi av vanvittig mange tilbud og muligheter, hvordan skal vi finne dedikasjon til å gjøre et seriøst dypdykk i EN retning da? Det er jo der magien begynner å oppstå…

 

Så en enklere tilnærming til Ashtanga er å gå på et felles kurs for flere sammen, der man går gjennom ganske mye, enten man er klar for å gå videre eller ikke, og så jobber man med dét, igjen og igjen, oftest i ledede klasser. Det anbefales at man gjerne øver hjemme, noen gjør det, mange ikke. Det tok meg 4 år fra min første Ashtanga time før jeg fant på at jeg skulle prøve selv, enn at jeg kastet bort så mye tid!

Få dager etter at jeg øvde hjemme for første gang, meldte jeg meg spontant på en workshop med Kino MacGregor og mannen Tim Feldmann (noen måneder fram i tid), og brukte det som en ”gulrot” for å fortsette å praktisere. Og det fungerte jo litt i hvert fall!

 

 

Og på den workshopen ble jeg virkelig inspirert, det var ikke før der jeg hørte det med å ”mestre” en posisjon, og begynte å forstå hva Mysore var, både som stil og som et kraftsenter av et institutt!

Og da var en drøm født.

Her er Kino om Mysore:

 

 

Min drøm var først litt urealistisk og virkelighetsfjern. Jeg hadde jo ikke praktisert så mye, kunne ikke så mye, følte meg som ”nobody” (og det er jeg ennå, men nå lar jeg det ikke begrense meg!), og det var jo en nesten umulig tanke å kunne reise til India i lang tid når man er alenemor til 4! Da var minstemann 2 ½ år og hadde knapt vært borte fra meg før.

 

Men med tiden har jeg praktisert mer, lært mye mer, blitt litt galere i hodet! Og særlig etter at jeg begynte på yogalærerutdanning i 2015 (selvfølgelig Ashtanga!) så føltes det mindre og mindre unormalt å tenke seg å dra til India. Jeg kjenner flere som har vært der, og noen har hatt med seg barn også.

Et annet glimt av Mysore:

 

 

Sommeren 2015 var jeg så heldig at jeg fikk møte Sharath Jois, som hadde en workshop i København, vi hadde 6 dager med ledet praksis. De tre siste dagene var vi langt over 200 personer i én sal, da får man jo ikke så veldig personlig oppfølging, men FOR en opplevelse likevel, og FOR en energi å være i, sammen med så mange nydelige mennesker!

Senere fikk jeg faktisk høre at det henger et bilde av meg i shalaen på KPJAYI! Jeg forstod først ingenting, men det dreier seg jo selvfølgelig om gruppebildet som ble tatt av oss da vi var ferdige siste dagen i København.

 

 

 
Siste dagen fikk vi også sjansen til å takke ham personlig, og jeg stotret jo fram noen ord om at jeg gjerne ville komme til Mysore og praktisere med ham. Må bare si at den mannen har en ubeskrivelig varm og fin utstråling! Der og da føltes det likevel urealistisk at jeg kunne få det til å skje snart.

 

Det var i juni i år det snudde. Da var jeg så utrolig heldig at jeg var på en nydelig liten Ashtanga retreat i Olderdalen, med en fantastisk fin lærer, Matt Corigliano. Han har nærmest vokst opp i en shala, begge foreldrene var Ashtangis, og han har vært i Mysore mange ganger. Han har levd og pustet Ashtanga hele livet, kan man kanskje si… (og surfing!). Det var en vanvittig luksus å være bare 10 personer på Mysore-klasser med ham, så vi fikk mye utav det.

Og det aller fineste og viktigste var at han gav meg litt TRO på meg selv, både fysisk (pushet meg inn i et par stillinger jeg ikke hadde vært i før) og aller viktigst: han sa at JEG MÅ DRA TIL MYSORE. Og at jeg burde praktisere med Sharath (og ikke Saraswathi).

 

 

Okei? Hildegunn våkner opp, kanskje NÅ er tiden? Huh, jeg har jo blitt 47 år, hvor lenge hadde jeg egentlig tenkt å vente???

 

Fort gjort at man bare venter på at alt skal bli perfekt, men noen ganger må man ta grep i livet og få ting til å skje! Så der begynte den tanken virkelig å spire, den vokste seg større og større!

Og det handler ikke bare om meg personlig, men også om meg som LÆRER; hvis man skal ha troverdighet over tid så bør man SELV ha en aktiv nysgjerrighet til å lære mer! En lærer som bare lever på gamle kunster bør etter hvert finne noe annet å holde på med… Hvor kan man bedre lære mer om Mysore stil enn i Mysore? Det er faktisk helt nødvendig å fylle på!

Jeg sjekket litt rundt, hva skal til for å reise?

Når man praktiserer med Sharath, MÅ man være der i enten 1 mnd, 2 mnd eller 3 mnd, verken mer eller mindre. Hvert månedsskifte er det utskiftning av grupper i Mysore. For meg holder det jo lenge med 1 mnd i første omgang! Så var det også klart at mine to yngste ikke kan være hjemme alene i over en måned, så da må de bli med! (Mine to eldste er nå mer eller mindre voksne, de ville GJERNE bli med, men er bundet av skole og jobb) Litt lettere å stikke av fra barne- og ungdomsskolen, men man får ikke permisjon så lenge, så da betyr det at moren må ta ansvaret for undervisningen (heldigvis har begge skolene vist seg veldig behjelpelige likevel).

Hva koster det? Det er ikke så dyrt å praktisere på KPJAYI, og det er ikke så veldig dyrt å leve der heller, men det er jo klart at det blir en stor utgift med REISE. Særlig når jeg må betale for tre. (Men jeg har alltid vært en kløpper til å finne billige reiser, så jeg satset på at det skulle gå sånn noenlunde nå også)

Men hvordan FÅ PLASS? For en stund siden ble det strengere krav til å praktisere med Sharath; siden det er så voldsomt mange i verden over som gjerne vil det er det kanskje litt unødvendig om noen kommer dit til ham for å begynne bare med solhilsener! Så helt nybegynnere bør starte et annet sted. Saraswathi tar imot alle nivåer, og det sies at det er helt fantastisk hos henne også, så det er bare å søke hos henne altså!

Hos Sharath er det nå et krav om at man har praktisert med en lærer som er sertifisert eller autorisert fra KPJAYI i minst 2-3 måneder i strekk. I Norge finnes det nå 5 slike lærere, og heldigvis kvalifiserer yogalærerutdanningen min med Alexander Medin for det! Alexander er den eneste sertifiserte læreren i Norge (de andre 4 er autoriserte).

 

Man søker om plass 3 mnd i forveien. Ved hvert månedsskifte sitter det en gjeng Ashtanga-gærninger verden over og prøver desperat å få gjennom en søknad! Jeg hadde sjekket på forhånd, så jeg visste hva som trengtes av opplysninger, og to vedlegg, et passbilde og kopi av passet, ganske små filer. Og heldigvis et ikke så vanskelig tidspunkt på døgnet, 2030 norsk tid en fredagskveld var helt okei!

Og det var jo omtrent som å prøve å booke billetter til en Justin Bieber-konsert (ikke at jeg noen gang har prøvd det). Nettsiden gikk selvfølgelig i kne med én gang, alt hang, det kom masse feilmeldinger, jeg skrev inn alle opplysningene igjen og igjen og igjen, trykket og herjet. Jeg var jo forberedt på kaos, men at det skulle være SÅ LENGE? Da det hadde gått en hel time uten resultat, var jeg helt på gråten. Når jeg endelig hadde bestemt meg for å dra, så var jeg SÅ innstilt på at det skulle ordne seg, og så kom jeg meg ikke gjennom for å søke engang? Noen av feilmeldingene kunne tolkes som om det allerede var fullt, men som en gammel programmerer jeg er, visste jeg at det godt kunne være noen andre tekniske greier, så jeg bare fortsatte og fortsatte å skrive inn, selv om jeg følte det var latterlig håpløst. Jeg ville bare ikke gi meg!

 

Og SÅ, etter en time og ti minutter, la jeg plutselig merke til at det var kommet en melding i junk mail til meg, og det var en bekreftelse på at de hadde mottatt søknaden min! Nettsiden hadde aldri vist noen bekreftelse, men okei, da hadde jeg i hvert fall klart å PRØVE! Det føltes altfor, altfor sent å komme gjennom, men jeg hadde i hvert fall gjort mitt beste.

Der og da føltes oddsene helt håpløse. Jeg visste at det ville ta flere dager å få vite om søknaden var godkjent, opp til 15 dager, så jeg la det bare fra meg. Men etter hvert så ble jeg merkelig nok mer optimistisk, for jeg hadde fremdeles den følelsen av at nå skal det skje! Og allerede den 9. (oktober) fikk jeg den utrolige meldingen om at min søknad var godkjent, og at jeg virkelig SKAL praktisere på det mest magiske stedet i hele universet!!!! Ikke til å tro!!!! Lille meg, full av prestasjonsangst, men likevel oppsatt på å være litt modig.

 

Det passer jo bra å reise i januar, for semesteret kommer jo ikke i gang før godt ut i måneden, hjemme i Norge er det mørkt og kaldt og hufsete, og jeg har mer sol-abstinens enn noen gang (jeg elsker at vi har årstider, men kroppen og sjela mi fungerer ikke på sitt beste denne tida), det passer veldig bra å roe ned etter julestria, og ungdomsskolejenta mi er ferdig med alt av tentamener for denne gang.

Så vi har oppdatert pass og vaksiner, endelig fått ordnet med Visa, snakket med skolen, bestilt billetter og avtalt sted å bo.

 

Dette skulle jo være en super inspirasjon til å ta seg sammen i egen praksis, etter en hektisk høstferie skulle jeg virkelig trø til. Jeg trodde ikke jeg var overivrig heller, men likevel klarte jeg å gjøre noe ”rart”, antakelig i bhekasana, så ryggen fikk seg en alvorlig smell. Jeg trodde nesten ikke at jeg skulle klare å komme meg opp fra gulvet, og i hvert fall ikke på jobb en time etterpå (”mamma, du kan sitte på en stol og snakke?”), men med smertestillende parat i lomma gjennomførte jeg alt likevel. Min egen praksis var det nesten bare å glemme, klarte nesten ingenting på noen uker. Og et par dager etter at jeg kjente at det var litt godt å praktisere igjen, klarte jeg å gå på hodet over et sykkelstativ og skadet albuen min på veldig skummelt vis. Den er ikke bra ennå.

Jeg spør meg selv: ”konstruerer” jeg hindringer for meg selv, for å ha en unnskyldning for ikke å prestere? Tror ikke det, men det er fint å reflektere litt rundt det likevel, i yoga lærer man utrolig mye om seg selv, som i høyeste grad kan overføres til resten av livet også!

Og selvfølgelig: yoga handler jo IKKE om å prestere! Bare at man har litt lyst til det likevel ;-) Hele denne prosessen har bare gitt meg ENDA MINDRE forventninger, jeg prøver å stille meg helt åpen for alt som skal skje. Det kommer helt sikkert til å bli både oppturer og nedturer. Håper bare at jeg får en liten opplevelse av ”Mysore Magic”, men er forberedt på at prosessen kanskje gir meg mer indre erfaringer enn nødvendigvis fysiske gjennombrudd. Jeg er forberedt på å BARE gjøre primary (første serien). Jeg gjør ennå ikke egne dropbacks (gå ned i bakoverbøy fra stående stilling), og med så mye styr jeg har hatt med ryggen så kjemper jeg mot en tanke om at det ikke er min greie, men prøver likevel å være åpen.

Ungene mine kommer til å være i leiligheten mens jeg har praksis, jeg er spent på når jeg får praksistid, det kan være ekstremt tidlig eller til og med litt utpå formiddagen. Håper på noe midt i mellom. Det er noen chanting klasser som er obligatoriske, og så er det conference en gang i uka, ellers har vi resten av dagen til disposisjon sammen. Jeg kommer til å være sliten, men gleder meg skikkelig til å ha masse tid med familien. Jeg gleder meg til å vise dem litt mer av verden, en annen virkelighet enn vi lever i, kanskje et bitteliten ”dannelsesreise”? Jeg har dratt med meg unger litt rundt i verden før, og de er veldig fine å reise med!

 

(Idunn, Mikael og meg - gående på glødende kull!)

 

Anything is possible!

Mysore er ikke noe voldsomt ”turiststed”, og heldigvis for det! Dessverre altfor langt fra havet for en havfrøken som meg, men vi skal kose oss masse uansett!

Og så er jeg helt sikkert på at det er mye som blir helt annerledes enn jeg ser for meg nå. Vi får bare overgi oss til reisen.

 

Vet du? Det jeg prøver å si er at DU kan også gjøre alvor av noen av dine drømmer!

Please reload

Publiserte innlegg

En lærer, mentor og venn

September 6, 2019

1/10
Please reload

Siste innlegg